top of page

Småbrukerdrøm

Veldig stort å dele nyheten om at vi nå har tatt over småbruket Haukås fra min svigerfar. Skogskjulet ligger på eiendommen, og fremover skal jeg og min kone Tone utvikle plassen videre. Eller som svigerfar sa, «Nå som du er eier kan du ta ned de trærne du vil for å få det best mulig.» Dette er en tillitserklæring som vi tar med oss videre. Svigerfar Kjell er en ungdom på 87 som holder seg aktiv ved å hjelpe oss med å ta ned trær, klippe gress med mer. Dette er bidrag som kommer godt med, det er nok å ta tak i hvis man ønsker det.


Molly, Tone og svigerfar Kjell Rønningen på småbruket Haukås.
Her er det bare å gå på med kantklipperen. Legg merke til hvor dødt det er under bringebærkrattet. Her er det ikke mye annet en bringebærkratt som vil spire og gro.
Her står jeg i en grøft som svigerfar gravde på 60-70 tallet for å tørke ut de frodige engene. En følge av dette er at grantrærne som vi ser i bakgrunnen nærmest kan spasere inn på de tidligere engene sammen med bringebærkratt og en høyreist tett bestand med mjødurt.
Det er andre året med slått her, neste år blir det spennende å se hva som dukker opp.

Det er litt som å vekke opp naturen fra sin tornerosesøvn når jeg etter intens jobbing i flere dager med kantklipper kan skue utover engene som er befridd fra meterhøyt bringebærkratt, mjødurt og smågran. Her var det i tidligere år gressrike slåtteenger med et stort innslag av ulike blomster. Fortsatt blomstrer det orkideer her, men de blir færre og færre. Hvis du er en liten orkide eller blomst på noen få centimeter, ja da blir det alt for kaldt og mørkt til at du vil trives nede i mørket ved foten av mjødurt og bringebærkratt.

Det kan virke som en evig jobb å holde gjengroingen under kontroll, men på sikt vil det forhåpentligvis stabilisere seg noe og man vil kunne drive en mer tradisjonell skjøtsel av området og bruke tiden til å glede seg over økt blomsterprakt, dyr og fugleliv.

En åkerhumle sitter på en duggvåt blåknapp.

Rett på fremsiden av huset ligger det en stor flott blomstereng som yrer av sommerfugler og insekter, i dag trenger enga bare en slått på sensommeren.

Drivkraften og målsettingen med alt arbeidet som legges ned er å bringe tilbake gammel blomsterprakt, få flere insekter og ikke minst åpne opp det tidligere slåtte landskapet et landskap hvor rådyr vil trives og rovfugler kan jakte. Med denne målsettingen innfører jeg også begrepet regenerativt naturfoto. Det vil si å gjenoppbygge og reparere naturlige kretsløp for økt biodiversitet, noe som gir fotografene som kommer til Haukås og skogskjulet enda flere arter og individer å fotografere. En vinn, vinn situasjon, både for naturen og for fotografene. Stærkasser, uglekasser og småfuglkaster er satt opp og enda flere fuglekasser skal det bli.

Norges største sommerfugl, svalestjert fotografert i Haukås på av alle ting gressløk! Så, joda ikke dumt med en kjøkkenhage, også syriner er en favoritt for svalestjert. Så da plantet jeg like godt tre syriner også.

Vi går på med stor iver og lyst, for naturen responderer raskt på de tiltakene som gjøres. Norges største sommerfugl, svalestjert dukket opp her i fjor, svartspetten hakker på nedfallstrærne som jeg har latt ligge og gråspetten hekker i ospa jeg fikk reddet fra å bli felt ned og antallet fugler og dyr oppe ved fotoskjulet øker.

Noen hasselnøttetrær er allerede plantet på eiendommen. Men inntil videre må nøttekråke nøye seg med hasselnøtter som jeg legger ut.

Ekorn ved vannspeilet foran skogskjulet.

Vi gleder oss til årene fremover, og ikke minst gleder vi oss til å treffe alle fotografene som finner veien til skogskjulet for å oppleve magien her i Haukås.

67 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page